å ta bilder i speilet

absolutt en av mine kvaliteter.

blits

kamera med på bilde

verken kamera eller Gjertrud med på bildet

slettes ikke så værst?

om det å kjenne seg selv

Fjellheimåret har vært svært lærerikt. Har både lært om Bibelen og meg selv. Den siste tida har jeg også klart å sette ord på meg selv og hvordan tilstand jeg befinner meg i, la meg nevne noen:

Vi har et fag som heter konfesjonskunnskap på Fjellheim, lærer om andre kristne retninger. Forrige uke besøkte vi katolikker, og så fikk vi møte ei nonne etterpå. Ho fortalte at ho var forlovet, men følte ho ikke kjente seg selv, og at mannen ville komme til å gifte seg med ei han heller ikke kjente. Og sånn sakte men sikkert ble det altså klosterlivet på ho istedenfor bryllup.
Gjertrud: føler meg egentlig som ho nonna. kjenner ikke meg sjøl, tror æ skal bli nonne.
Klassen: lurer på hvem som hadde kommet seg ut først. Du eller de andre...

Ene læreren og sjelesørgeren vår, Hanna, hjalp meg også langt på vei.
Ho forklarte nemlig at man må skille mellom det man vil her *pekte på hjertet* og det man vil her *pekte på hodet*.
For å forsikre meg om at jeg skjønte rett sa jeg "mener du det fysiske *pekte på hjertet* og det psykiske *pekte på hodet*?"
Og jada, jeg hadde skjønt rett.
Gjertrud: hei, vent litt. sier du at hjernen min ikke er fysisk??
Må innrømme at jeg først ble litt fornærma (nei, ikke egentlig), men i etterkant har jeg plutselig skjønt hele livet mitt. Snakk om sjelesørger av høy kvalitet, ass. Nå skjønner jeg plutselig hele livet mitt, trenger ikke bli nonne likevel!

Så var det her en dag at jeg og Magnus snakka om kjærlighetslivet, og siden kjærlighetsspråket til begge er fugl og jakt hørtes det litt sånn ut:
Magnus: nå, er det noen fugler som kvitrer ekstra høyt for tida?
Kunne ikke komme på noen, og sendte spørsmålet i retur.
Magnus: 15.august starter rypejakta og det nye fjellheimkullet
Jeg som skal til Val flytter jo rett til elgens rike;
Magnus: du satser på stort vilt, du?
Vi snakka ganske lenge, faktisk gjennom en hel skoletime, men poenget kommer på slutten;
Gjertrud: Jeg tror jeg er en liten rype som bare venter på å bli skutt!

Og så var det her en annen dag at jeg og Aslaug var ute på tur, plukka blomster og jeg som vanlig gikk å sang på de to vårsangene jeg kan; Blomster (Amalies jul) og den om gutten som plukka sin første løvetann. Plukka en gul og fin bukett og en løvetann, som fikk seg en vase og pryder det ene bordet i matsalen fortsatt.
Vi snakka om løvetann; jeg tror løvetannen synes den er veldig fin sjøl. "-Å, nei, hvor jeg er fin! Den hadde nettopp speilet seg i sølepytten sin." Så snakka vi litt om at den er fin. Og om at den kan være en plage siden den sprer seg overalt. Og plutselig så jeg meg selv i den gule blomsten; synes den er veldig fin, men kan være en smule irriterende.