Jeg er en seiler på livets hav, På tidens skiftende bølge. Den Herre Jesus meg kursen gav, Og denne kurs vil jeg følge. Jeg stevner frem mot de lyse lande Med livsens trær på de skjønne strande, Hvor evig sol og sommer er.
Iblandt jeg seiler for medvinds bør I andres kjølvann og følge, Som just lik meg denne reise gjør Hen over jordlivets bølge. Og havet smiler, og solen skinner, Min dag så stille og blid henrinner, Mens vinden fyller alle seil.
Men ofte ensom i brott og brann I uværsnetter jeg seiler, Da ingen kjenning jeg har av land, Og intet fyrtårn jeg peiler. Men når jeg nær tror mitt skip begravet, Da kommer Jesus på bølgehavet, Om først i siste nattevakt.
Mitt skip er lite og havet stort. Det rommer tusener farer. Men storm og bølge ei skyller bort Det skip som Herren bevarer. For ennå skjer det somfør det gjorde, Når Jesus selv kommer innen borde: Da legger havet seg igjen.
Når siste storm er en gang ridd av Og hjemmets kyster jeg skimter, Jeg ser i solglans et annet hav, Krystall som funkler og glimter. Jeg skuer portenes perlerader Og hører englenes myriader Som hilser meg velkommen hjem.
La ankret falle! Jeg er i havn I ly for brenningens vover! Jeg kaster meg i min Frelsers favn, Han som har hjulpet meg over. Og kjente, elskede stemmer kaller, Mens ankret sakte og stille faller I evighetens lyse land.
Henry Albert Tandberg 1909
