Han sto opp før dagen demret

1. Han sto opp før dagen demret; dødens dype natt tok slutt.
Kristus lever, han har seiret, dødens mørke makt er brutt.
Sol og måne, jord og himmel, dyr og fugler, gress og trær;
alle ser og alle jubler; Han er oppstått, Gud er her!

2. Han sto opp for dem som brakte blomster til hans tause grav.
Han sto opp for sine venner, dem han elsket og holdt av.
Graven kunne ikke kneble ham som er Guds skaperord.
Kristus lever, vi gir stemme til en sang om håp på jord.

3. Han sto opp, hans venner fryktet jordens mørke, dødens natt.
Han sto opp da troen sviktet, da de trodde seg forlatt.
Fylt av mismot var vi alle til han delte vin og brød.
Kristus lever, vi skal leve, det er døden som er død!

4. Han sto opp før dagen demret; ut av natt brøt lyset fram.
Kristus lever, han har seiret; evig lever vi med ham.
Han er her og han vil skape liv der natt og mørke bor.
Kristus lever, vi skal bære Herrens seierstegn på jord.

Maria M og resten av bandet på Oppstandelsesgudstjenesten

1.påskedag feires i Jerusalem i år. Oppstandelsesgudstjeneste i Gravhagen var absolutt et verdig tradisjonsavvik! Flott Gudstjeneste sammen med skandinaviske folk, og igrunn en hel by stappfull av kristne søsken, aktuelle steder og omgivelser, nais!

På gravdøra i Gravhagen står det "Han er ikke her, for Han er oppstått". Må si som presten idag; Han er her, for Han er oppstått! Halleluja, og god påske!

De 5 plager i 1 mygg

Jeg har et problem. Med tanke på bosetting, så er det igrunn et skikkelig problem. Jeg bare greier ikke å drepe mygg! Det er ikke sånn at jeg har noe imot verken at de dør, eller det å ta på dem. Men det der lille knekket når du moser den lille kroppen med fingeren din. Bare et lite trykk, så kommer splæsjet. Det er noe med den ettergiften, etter riktig mengde press, kombinert med innvollene som tyter ukontrollert ut. Det er det. Jeg bare greier det ikke! Det er så ekkelt! Får meg ikke til å gjøre det! Ugg. Altså;
1. konsistensen i selve smæsjet
2. blodet til en fremmed som strømmer ut
3. myggfettet!
Myggfettet er også et problem. Jeg får frysninger i hele kroppen når folk slår en mygg som sitter på meg. Tanken på myggfettet som smører seg godt inn i meg... ÆSJ! Det er jo så ekkelt! Nå er høysesongen her. Små, blodtørstige skadedyr i gigantiske flokker sniker seg med overalt. Blindpasasjerer. Bakholdsangrep.
4. Kløe!
5. Lyden
Og så, det aller aller verste, særlig for oss som ikke bare kan gjevne ut myggen med veggen, er den helt ubeskrivelig grusomme summelyden. Den er enda verre enn Schönbergs komposisjoner og Bolivia-tinitusen min tilsammen! Tenk om jeg får myggtinitus. Den tanken er nesten verre enn et lite splæsj og masse myggfett på veggen og fingeren. Nesten så jeg bare slår livet ut av den i raseri! I halvsøvne. Blind vold. Men jeg får det likevel ikke til, og må til slutt stå opp, hente et glass og fange dem. Så kan de fly rundt og nyte utsikten fra vinduskarmen min, til de sakte men sikkert -eller kanskje helt plutselig- dør. De dør iallefall etter en stund i glasset. Om det skylles oksygenmangel eller blodmangel er meg revnende likegyldig!

Favorittbilde

Dette er helt klart et av de beste bildene jeg har tatt. Det er tatt på et museum i Lofoten under avslutningsturneen med Fjellheim.

Rektor Thor Fremmegård leser museumsgjenstanden "Norsk Songbok" under skiltet "Bare se - IKKE røre! Please, do not touch!" -og smiler så fornøyd!

Jeg er en seiler på livets hav

Jeg er en seiler på livets hav, På tidens skiftende bølge. Den Herre Jesus meg kursen gav, Og denne kurs vil jeg følge. Jeg stevner frem mot de lyse lande Med livsens trær på de skjønne strande, Hvor evig sol og sommer er.

Iblandt jeg seiler for medvinds bør I andres kjølvann og følge, Som just lik meg denne reise gjør Hen over jordlivets bølge. Og havet smiler, og solen skinner, Min dag så stille og blid henrinner, Mens vinden fyller alle seil.

Men ofte ensom i brott og brann I uværsnetter jeg seiler, Da ingen kjenning jeg har av land, Og intet fyrtårn jeg peiler. Men når jeg nær tror mitt skip begravet, Da kommer Jesus på bølgehavet, Om først i siste nattevakt.

Mitt skip er lite og havet stort. Det rommer tusener farer. Men storm og bølge ei skyller bort Det skip som Herren bevarer. For ennå skjer det somfør det gjorde, Når Jesus selv kommer innen borde: Da legger havet seg igjen.

Når siste storm er en gang ridd av Og hjemmets kyster jeg skimter, Jeg ser i solglans et annet hav, Krystall som funkler og glimter. Jeg skuer portenes perlerader Og hører englenes myriader Som hilser meg velkommen hjem.

La ankret falle! Jeg er i havn I ly for brenningens vover! Jeg kaster meg i min Frelsers favn, Han som har hjulpet meg over. Og kjente, elskede stemmer kaller, Mens ankret sakte og stille faller I evighetens lyse land.

Henry Albert Tandberg 1909

The Lord Bless You And Keep You

Eg og min rosa asus er venner. Kall meg Smartrud! Altså Fjellheim Bibelkole 2011/2012 -koret, klassen min, som framfører "The Lord Bless You And Keep You" i Værøy kirke under avslutningsturneen. :)

å ta bilder i speilet

absolutt en av mine kvaliteter.

blits

kamera med på bilde

verken kamera eller Gjertrud med på bildet

slettes ikke så værst?

om det å kjenne seg selv

Fjellheimåret har vært svært lærerikt. Har både lært om Bibelen og meg selv. Den siste tida har jeg også klart å sette ord på meg selv og hvordan tilstand jeg befinner meg i, la meg nevne noen:

Vi har et fag som heter konfesjonskunnskap på Fjellheim, lærer om andre kristne retninger. Forrige uke besøkte vi katolikker, og så fikk vi møte ei nonne etterpå. Ho fortalte at ho var forlovet, men følte ho ikke kjente seg selv, og at mannen ville komme til å gifte seg med ei han heller ikke kjente. Og sånn sakte men sikkert ble det altså klosterlivet på ho istedenfor bryllup.
Gjertrud: føler meg egentlig som ho nonna. kjenner ikke meg sjøl, tror æ skal bli nonne.
Klassen: lurer på hvem som hadde kommet seg ut først. Du eller de andre...

Ene læreren og sjelesørgeren vår, Hanna, hjalp meg også langt på vei.
Ho forklarte nemlig at man må skille mellom det man vil her *pekte på hjertet* og det man vil her *pekte på hodet*.
For å forsikre meg om at jeg skjønte rett sa jeg "mener du det fysiske *pekte på hjertet* og det psykiske *pekte på hodet*?"
Og jada, jeg hadde skjønt rett.
Gjertrud: hei, vent litt. sier du at hjernen min ikke er fysisk??
Må innrømme at jeg først ble litt fornærma (nei, ikke egentlig), men i etterkant har jeg plutselig skjønt hele livet mitt. Snakk om sjelesørger av høy kvalitet, ass. Nå skjønner jeg plutselig hele livet mitt, trenger ikke bli nonne likevel!

Så var det her en dag at jeg og Magnus snakka om kjærlighetslivet, og siden kjærlighetsspråket til begge er fugl og jakt hørtes det litt sånn ut:
Magnus: nå, er det noen fugler som kvitrer ekstra høyt for tida?
Kunne ikke komme på noen, og sendte spørsmålet i retur.
Magnus: 15.august starter rypejakta og det nye fjellheimkullet
Jeg som skal til Val flytter jo rett til elgens rike;
Magnus: du satser på stort vilt, du?
Vi snakka ganske lenge, faktisk gjennom en hel skoletime, men poenget kommer på slutten;
Gjertrud: Jeg tror jeg er en liten rype som bare venter på å bli skutt!

Og så var det her en annen dag at jeg og Aslaug var ute på tur, plukka blomster og jeg som vanlig gikk å sang på de to vårsangene jeg kan; Blomster (Amalies jul) og den om gutten som plukka sin første løvetann. Plukka en gul og fin bukett og en løvetann, som fikk seg en vase og pryder det ene bordet i matsalen fortsatt.
Vi snakka om løvetann; jeg tror løvetannen synes den er veldig fin sjøl. "-Å, nei, hvor jeg er fin! Den hadde nettopp speilet seg i sølepytten sin." Så snakka vi litt om at den er fin. Og om at den kan være en plage siden den sprer seg overalt. Og plutselig så jeg meg selv i den gule blomsten; synes den er veldig fin, men kan være en smule irriterende.