Begravelse

I dag var det begravelse. Det er noe jeg heldigvis ikke har vert mye i opp gjennom årene. Dette var 2. gangen faktisk. Men begge ganger med en alt for liten kiste i midtgangen. Under begravelsen slo det meg hvor annerledes alt høres ut; hvor vakre de gamle, "kjedelige" salmene egentlig er. Hvor dype tekstene er, og alt det som kan ligge bak dem. Hvem skrev dem?
Noe annet som trengte seg gjennom triste tanker var bibelversene som ble brukt. Det var stort sett de man har hørt før og kjenner godt, og gjerne kan utenat. Men også de hørtes likevel helt annerledes ut, og fikk en helt annen klang og mening. Min første tanke da var så forferdelig triste de alle ble, men etter hvert så ble det egentlig vakre ord. Trøstende ord, enda så triste de hørtes ut.
Det er så trist å ta farvel med noen, og helt forferdelig å se andre gjøre det. Thomas var en utrolig skjønn gutt, og jeg er kjempeglad for at jeg fikk bli litt kjent med han. Særlig i dramagruppa vår i ten sing før altanatta fikk vi se gutten med humor på plass og glimt i øynene. Det er ganske uforståelig at en sånn flott ung gutt ikke skal få fortsette å glede andre. Tusen takk, Thomas.
I begravelsen ble det spilt en sang jeg ikke kjente til fra før. Den snurrer og går enda i hodet mitt, for den passet så godt inn. Den var så vakker, og gled så godt inn i stemningen i kirka. Den passet inn i alt det triste, samtidig som den var fylt med trøst og håp.

Alle har hast, ingen har tid, alle har sitt å gjøre.
Hvem bryr seg om at jeg er redd? Ingen har tid til å høre.

Gud har jo tid, evighet, ja, tid til å lytte stille.
Han gjør meg glad når jeg er redd, når jeg har stelt meg ille.

Hører du, Gud? Om jeg var slem, er jeg jo en av dine!
Alt blir så trygt når bare du holder hendene mine.

Ten sing sang "May the road" i begravelsen. Det er en sang vi har sunget flere ganger dette året, mens Thomas var med. Det føltes veldig riktig å synge den, selv om vi manglet en viktig stemme i koret. Sangen passa godt. Så som skrevet i tidligere blogg og sunget idag:
Until we meet again; may God hold you in the palm of his hand.