livet med to hjerneceller for lite

Det er ikke alltid så lett. Ask er her (storm/"storm"), eller har vist vert her, så jeg måtte gå gjennom fjøsen for å hente høy. Så tenkte jeg "hei, der er Torbjørn!" og så tenkte jeg "nå gjør det vondt et sted" og så tenkte jeg "fillern, jeg glemte fingeren i døra". Så tenkte jeg, ånei, ikke se på det, Gjertrud! Den føltes litt flådd ut. Men når det føles ille, da kan jeg ikke la være å se heller. Så så jeg, og ble særdeles letta når jeg så at det såvidt var flådd til blods bare.

Jeg traska videre gjennom fjøsen til høyet. Åpna døra, og lukka den bak meg. Så merka jeg at fingeren føltes litt opphovna, og kjente etter. Joda, den var klemt nokså ordentlig. Jeg så for meg at den holdt på å blø ihjel igjen, og måtte skjekke. Og da jeg så nermere etter, merka jeg at selv om døra hadde truffet selve leddet, og ikke fingertuppen, så hadde det blitt klemt så hardt at neglen hadde åpna seg fremst og det dryppa blod fra fingertuppen.

Så tenkte jeg at, oi, nå har jeg gjort det skikkelig. Etter det tenkte jeg at, ånei, sånt bruker jeg å bli svimmel av å se på! Og så kjente jeg at det var ikke tvil om at jeg ble det. Så, der lå jeg i høyet i 10 min, og tenkte at det ville være upraktisk å svime av siden ingen ville leite på en stund, og jeg gjerne må vekkes når jeg svimer av. Taket var ganske svartprikkete da, men etter disse 10 min kunne jeg jammen sitte oppreist de neste 5, og så plukke med meg høyet og traske ut til bilen til min kjære far og kjøre hjem. Nokså svimmel.

Ingen skade skjedd, altså, foruten sår på fingertuppen. Er ikke det drømmen for en fiolinist, pianist og kontrabassist? Så, dersom noen har en hjernecelle eller to (det ville hjelpe MYE! tredobling jo) å donere bort til en trengende pike, så hyl ut. Har illustrert det hele i paint.